Dixie Chicks i Oslo Spektrum tirsdag 18. mars 2014

tirsdag - 18. mars 2014tirsdag - 29. september 2015 Country Norge - #Norway

Etter flere års taushet er Dixie Chicks nå endelig på veien igjen med gamle slagere og noen coverlåter. Konserten åpner med «I Can Love You Better» og «Wide Open Spaces», begge fra starten av vokalist Natalie Maines karriere i Dixie Chicks og vi får vite at vi skal på en reise i tid, et tilbakeblikk på jentenes beste og mest kjære låter.

Natalie Maines stiller med kortklippet rockabilly sveis og den velkjente blonde sørstatsdukken er erstattet av en adskillig tøffere texasrype. Hun er selverklært rebell og selv om hun i denne omgangen ikke bringer bandet ut i et like kontroversielt landskap som hun har gjort før, er looken en statement og kanskje en advarsel om hva fremtiden vil bringe.

Konserten starter litt tregt, lyden kunne vært adskillig bedre og det hele er litt ufokusert. Men når sjette låt, den rocka og morsomme «Goodbye Earl» kommer i gang, stiger stemningen og bandet og vokalen faller mer på plass. Lyden tar seg opp og publikum som har vært litt reserverte begynner å vise mer entusiasme da jentene spiller sin versjon av Miley Cyrus låta «Wrecking Ball».

Natalie Maines har en fantastisk stemme og hun er trygg foran sitt publikum. Emily og Martie er litt mer usynlige, men under låta «Sin Wagon» fra 1999 albumet Fly, kommer banjoen og fela på plass, alle tre jentene slår seg løs og det er første gang under konserten publikum responderer skikkelig. Likeledes er publikumsbegeistringen stor når jentene tar sin versjon av Fleetwood Mac låta «Landslide». Herfra og ut blir lydkvaliteten bare bedre og bedre og den fomlete inngangen til kvelden er glemt.

Backingbandet som jentene har med seg er forglemmelig. Trommer og keyboard er bunnsolid, men det er litt vel polert synes nå jeg. På samme måte er fraværet av sceneshow merkbart og alt peker på at jente ønsker å ha øynene rettet mot dem selv og ikke mot et lysshow eller innleide musikere.

I løpet av konserten får vi servert det beste av det beste fra Dixie Chicks. Dere største hitter kommer som perler på en snor og med unntak av coverlåtene, er det en ren «Best Of»-kavalkade. Låter som «The Long Way Around», «Long Time Gone», «You Were Mine», «Cowboy Take Me Away» og «Easy Silence» er alle selvfølger på kveldens meny.

Som ekstranummer får vi først «Travelin’ Soldier» en dyster fortelling om en kjærlighet som aldri kunne bli noe av. Vi får den berømmelige og beryktede «Not Ready To Make Nice» etterfulgt av Bob Dylans «Mississippi» som handler om tapt tid på feil sted. Og med det kan vi ane at Dixie Chicks er på retur og har ikke tenkt å bli «in Mississipi a day too long».

Vi forlater Oslo Spektrum med en følelse av at alt var bra, men kunne vært bedre. Litt uinspirert er vel de ordene som ligger nærmest, men slettes ikke dårlig. Uansett gleder vi oss over at Dixie Chicks er på veien, og vi krysser fingrene for at det kan komme et nytt album snart.