Emmylou Harris og Rodney Crowell i Oslo Konserthus 27. mai 2013
Som prikken over i’en for et 40-årig vennskap og profesjonelt samarbeid, slapp Emmylou Harris og Rodney Crowell albumet «Old Yellow Moon» i februar i år. I plateslippets kjølvann er duoen i disse tider på turne i Europa og mandag gjestet de Oslo Konserthus.
Duoens langvarige partnerskap startet da Harris brukte Crowells låt «Bluebird Wine» som førstespor på albumet Piece of the Sky i 1975. Albumet ble et gjennombrudd for Harris og kort tid etter ble Crowell med som gitarist og medvokalist i Emmylous backingband The Hot Band. Siden da har karrierene gått hver sin vei. De har delt musikalske referanser og inspirasjonskilder, men først nå gir de ut noe sammen.
Konserten var todelt og den første delen av konserten var en tidsreise der duoen spilte en del klassikere fra eget repertoar med en overvekt av ting som Harris er mest kjent for. Anslaget var «Return of the Grevious Angel» og selv om Crowell er noe helt annet en Gram Parsons, var det vakkert, nostalgisk og den perfekte starten på det som skulle komme.
Stemningen var tilbakelent og lavmælt i nesten hele første del av konserten og Crowells 2001-låt «The Rock of my Soul» spilles drivende, forførende mens vi suges inn i Texas Country på sitt ærligste og mørkeste. Vi fikk servert et par Townes van Zandt godbiter som «Pancho & Lefty» og «If I Needed You», og det kom en liten oppsving i tempoet med Harris egenkomponerte «Heaven Only Knows», men noe «trykk» ble det ikke før «Luxury Liner», som var den siste låten i første halvdel. Mens det veloppdratte norske publikumet sitter kirkekonsertstille, slår backingbandet seg løs for første gang. Etter låta rusler alle av scenen med unntak av Harris og hun fremfører Darlin’ Kate som hun har skrevet og dedikert til sangerinnen Kate McGarrigle.
Den andre delen av konserten begynte med atter en Gram Parsons referanse og en hyllest til Harmony Singing da Crowell og Harris, uten backingbandet, fremfører Louvin Brothers-låta «The Angels Rejoiced Last Night». Etter dette ble fokuset rettet mot albumet Old Yellow Moon og det kom en god del låter fra albumet som perler på en snor. Det er et høyere tempo, backingbandet blir mer synlige og de slår seg løs med soloer og intern humor. Kris Kristofersens dystre «Chase the Feeling» får en bra tolkning med røffe trommer og generøse mengder klagende twang og får publikumet til å løsne og sikkert ønske at de ikke satt.
Mot slutten av konserten senkes skuldrene og lavmæltheten returnerer. Låtene «Back When We Were Beautiful», «Still Learning How to Fly» og «Old Yellow Moon» er alle låter som ser tilbake på livet. Filosoferinger fra en som har levd men der veien går mot slutten. Både Harris og Crowell har det kloke, lune glimtet i øyet som bare besteforeldre kan få, de er jo tross alt ingen ungdommer lenger. Det blir sentimentalt uten å være klissete og denne anmelderen følte en andektighet over de mange juveler som har dryppet ned på oss duoens lange karrierer.
Fra de entret scenen var opptredenen uformell, humoristisk og personlig, Som forventet oset det av profesjonalitet og rutine. Bandet spilte stramt og sounden bar preg av autentisk country fra start til slutt. Stemmen til Emmylou er ikke hva den en gang var, men hun beviser at hun fortsatt har Harmony Singer magien i orden som enestående agent for å bringe det beste frem i de stemmene hun synger med. Crowell med sin slepne tenor er slettes ingen dårlig sanger i utgangspunktet og i livets høst har de begge fått anslag av rust i kantene, lettheten er ikke der lenger. Men dybden og sødmen er der, og stemmenes modenhet gjør opplevelsen kanskje enda mer autentisk.
Publikumet var «typisk norsk», altså høflig entusiastisk og mot slutten kommer folk seg endelig på opp bena. Som 40 åring var nok denne anmelderen blant de yngste i salen og det er synd. Det kan bli litt kleint når gledesrop fra publikummere blir hysjet ned som på en operakonsert og man kan vel ikke annet enn å oppfordre den yngre country garden til å komme seg på neste konsert derom vi er så heldige.
Harris og Crowell leverer en reise i tid og stemninger. Fra en rolig start har vi vandret frem og tilbake i over 40 års countryhistorie. Gjennom konserten økte tempoet og trykket, før vi til slutt settes rolig ned på landjorda igjen, ettertenksomme og tilfreds. Så må man dessverre rusle hjem, vel vitende om at det kan være det siste vi ser av Emmylou og Rodney.
Reporter: Bent Schrader
