Carrie Rodriguez på Buckleys i Oslo – 24. sept 2013
Carrie Rodriguez tok publikum med på en sofistikert og overraskende reise under ukens konsert på Buckleys i Oslo.
Med seg hadde hun Luke Jacobs på gitar og vokal. Rodriguez, vakker, vever og ulastelig antrukket i en grønn femtitallskjole er ikke bare et yndig ytre med en god stemme. Rodriguez har levd i og for musikken hele livet. Med en klassisk fiolinutdanning bak seg, har hun etter ungdomstiden utviklet en egen karriere, gjort en rekke soloalbum og i tillegg bidratt i en imponerende rekke samarbeid med navn som Patty Griffin, Chip Taylor, John Mayer, Alejandro Escovedo og mange fler. Hennes hjemby Austin, Texas feirer til og med en offisiell «Carrie Rodriguez Day».
Konsertens første låt ut er «Devil in Mind» som er førstesporet på hennes siste album «Give Me All You Got» og det legges an en upbeat stemning før hun tar et tilbakeblikk og leverer et knippe låter fra sine to første album. Tammy Wynette-referansen er tydelig i teksten til «I Don’t Wanna Play House Any More», men sammenlikningen stopper der, da Wynettes melankolske og litt klissete refleksjoner over et mislykket kjærlighetsforhold speiles gjennom et barns erfaringer og tåler ingen sammenlikning med den råere kvinnemodellen som Rodriguez portretterer i en helt annen låt, med en helt annen tekst. Vi føres rett videre til den poetiske og sofistikerte «50s French Movie» og deretter «Absence» som er skrevet sammen med America dronningen Mary Gauthier og vi skjønner raskt at vi skal ut på en reise i temaer og sjangerveksling.
Halvveis i konserten tar Jacobs en kort pause og Rodriguez står igjen alene med fela. Hun begynner med «Midnight on the Water» fra duettalbumet «Let’s Leave This Town» med Chip Taylor. Men den langsomme, lengtende låten glir over i et stadig mer eksplosivt og brennhett felespill og om det er improvisasjoner eller en blanding av flere låter er det ikke godt å vite. Men i et øyeblikk får man følelsen av at Hardanger og Texas smelter sammen og at man er omringet av en flokk galopperende, ville hester på tordenskybelagte høyfjellsvidder. En virkelig rå demonstrasjon av felefinesse med høy gåsehudfaktor.
Jacobs er straks tilbake på scenen og de slår seg løs med «Got Your Name On It», «Waterbound» og «She Ain’t Me», også fra Rodriguez sine to første utgivelser. Det er suggerende versjoner og tempoet er drivende med et stort lydbilde fra et minimalistisk ensemble.
Konserten har begynt med en låt fra det nye albumet «Give Me All You Got» og sirkelen sluttes der også. Fra det nye albumet har vi blitt servert en håndfull spor. Låtene «Lake Harriet», tettpakket med Country visdom og hestetravende ”Hank Williamsaktig”-Westerngita
I løpet av konserten spilles det også to låter av makkeren Luke Jacobs. «Margarit» som er ifølge Jacobs en treminutters oppsummering av operaen Faust og Låta «Oh God» tar opp forholdet mellom menn og kvinner, med alle de velkjente utfordringer det byr på å holde sammen over tid. Som låtskriver og sanger er han laidback, lett lakonisk og med innslag av avslappet ironi og tørrvittighet. Han har en varm stemme og lun tilstedeværelse på scenen og komplementerer Rodriguez lidenskap på en god måte. Og da Jacobs briljerer med lap steel gitar en kort periode festes røttene, og Countryfeelingen vokser i brystet.
Rodriguez og Jacobs er samspilte, trygge på hverandre og det er tydelig at de har det gøy på tross av et publikumsoppmøte som kunne godt vært, og burde vært større. Gjennom hele konserten har Rodriguez vist en utrolig bredde i vokalen og hun spenner broer mellom sjangre og tradisjoner, samtidig som hun gjør seg umulig å sette i bås. Etter konserten kan hun fortelle meg spøkefullt at hun lider av sjangerschizofreni, og jeg forstår etterhvert som hun forteller at hun står med bena plantet i en bred eklektisk musikktradisjon.
Oppveksten hennes var preget av en familie som var musikalsk, akademisk og kunstnerisk og ikke minst flerkulturell og hun ble utsatt for impulser fra alt mulig mellom Bach og meksikansk folkemusikk. Lyrikken og låtene hennes utforsker stadig nye landskap i en dynamikk mellom det landlige og det urbane og det tradisjonelle og det progressive. Fela som har fulgt henne i 30 år er nærmest en forlengelse av kroppen hennes og hun er uten tvil blant de beste, men stemmen hennes er også unik og er kjernen i hennes produksjon. Vokalen er drevet av en åpenbart sterk lidenskap og tilstedeværelse og stemmen hennes vever referanser fra Jazz, Blues, Country og Rock i et unikt klangbilde og jeg tenker at livescenen er der hun er sterkest og fenger mest.
Tekstene, på samme måte som vokalen, inneholder de klassiske country sannhetene og onelinerne som vi alle elsker. De evige temaer som kjærlighet og savn er selvsagt der, men hun utforsker også temaer som kvinneidentitet og død, basert på sjelsettende opplevelser fra hennes eget liv. Tekstene fremviser kompleksitet, modernisme og urbanisme, men mister ikke sin tydelighet og hver låt maler et klart bilde for vårt indre øye. Buckleys er et intimt venue, men det er nok plass til fler enn manK ville tro i de hyggelige lokalene. Lydkvaliteten var overraskende bra og det eneste som manglet var flere publikummere.
Man kan spørre seg hvorfor hun ikke er mer kjent? Hun har stor bredde og produksjonene hennes er like eklektiske som sin bakgrunn. Lek innen sjangre og tradisjoner er interessant og ikke minst viktig, men kanskje det er en utfordring da vi lyttere har ofte en tendens til å forvente en tydeligere rød tråd i en utgivelse. I tillegg har ikke hennes tidligere CD-produksjoner klart å bringe frem tilstedeværelsen og lidenskapen som hun har på scenen.
Før Rodriguez forlater lokalet, får jeg spurt henne hva fremtiden bringer og hun nevner at hun vil videreutvikle samarbeidet med Jacobs og at hun i tillegg har planer om et prosjekt der hun er i ferd med å samle jazzmusikere som skal sammen med henne utforske Mariachi-musikk. Så for de som ikke vet hvem hun er, vil jeg anbefale at man stifter bekjentskap og for de som følger henne allerede det er bare å glede seg til fremtiden og neste Norgesbesøk!
Anmeldt av Bent Schrader – Foto av Johannes Andersen
