New Country Rehab på Buckley´s Pub 20. oktober 2013
Søndag kveld gjestet det Torontobaserte bandet New Country Rehab (Can) Buckleys i Oslo og avleverte en konsert med mørk sårhet, Mustangspark og fandenivoldsk energi.
NCR ble etablert i 2009 av frontfigur John Showman (et etternavn han lever opp til uten problemer), med ambisjoner om å lage en sound han kaller «indiecountry» og samtidig slå et slag mot den klissekommersielle og strømlinjeformete «New Country»-genren.
Bandet slapp sitt første album med samme navn i 2011 og albumet ble hyllet av en rekke kritikere. Lovordene og profetiene om suksess var omfattende, men de er imidlertid fortsatt relativt ukjente på våre kanter. I disse dager turnerer de Europa med sitt nyeste album «Ghost of Your Charms». Konserten i Oslo var ikke på den opprinnelige turnékalenderen, men de ble hentet inn i siste liten da de hadde et par dager til overs mellom konserter i Sverige.
Konserten åpnet med fire låter fra det siste albumet. Bortsett fra balladen «Home to You» ble det lagt an en tone som var rocka og up-beat. Låten «Lizzy Dying of a Broken Heart» er en klassisk narrativ countrylåt og vi tas med til et dystopisk møte med amerikansk våpenkultur, krigslyst og tapt kjærlighet.
Hank Williams er sannsynligvis bandets store helt og inspirator og referansene preget hele konserten. Det ble spilt til sammen tre Williams coverlåter, men NCR-låten «Lost Highway» deler bare tittel med klassikeren fra Hank. For første gang i konserten bombarderes publikum med den råskapen og bredden som vil prege deler av konserten. Mikrofonen vrenges med megafon filter, det er beinharde trommer, cattlecore/psychobilly gitarer med feedback og det grenser tettere opp til Hank III enn bestefaren hans.
Bandet spiller i overkant av 20 låter under konserten, seks låter fra det første albumet og ni låter fra «Ghost of Your Charms» i tillegg til en drøy håndful coverlåter. Vi får høre blant annet «State Trooper» av Springsteen og «No Expectations» av Rolling Stones, men det er uten tvil bandets røffe versjoner av Hank Williams «Alone and Forsaken» og Credence Clearwater Revivals «Effigy» som er kremen på coverlåtkakaoen.
Under den siste halvdelen av konserten er det stort sett høyt trykk og de mest «rocka» låtene trekkes frem før vi mot slutten hører den politiske «Luxury Motel», der bluegrassfela vugger frem rytmene i den låten under konserten som er minst Country og kanskje mer «New Wave», men det er fengende.
Punktum settes med «Angel of Death» fra bandets første album og en passende påminnelse om mørket som preger mye av bandets tematikk.
Bandets nye gitarist som erstattet James Robertsen er den unge New Yorker’n og selvtitulert singer / songwhiner Antony da Costa. Han kombinerer «ørken twang» med riff fra metall og 70-talls funk. Det er sofistikert og han får flere ganger under konserten anledning til å slå seg løs med små solopartier der genre tøyes til publikummets applaussalver.
«Indiecountry» betegnelsen som Showman bruker er vrient. Begrepet «Indierock» er jo vidtspennende og overbelastet, men inspirasjonen fra band som Swans og Sonic Youth er tydelige, spesielt når Showman ligger nærmest på bakken med fela over monitoren og lokalet fylles av støy, vreng og feedback. Under enkelte låter oser det Punk eller kanskje «Post-punk». Showman spiller fele fra hofta, tidvis intens og vill i blikket og har en stemme som spenner fra smør til sagflis. Man kan ikke si noe annet enn at det er ganske tøft!
I tillegg er Showman en meget habil felespiller og fela er med på alle låtene men kommer best frem da bandet fremfører den obligatoriske gamblinglåten «The Last Hand» og ikke minst da en av konsertens siste låter er en heseblesende instrumentallåt der fele, kontrabass og gitar slår seg løs til publikums store begeistring. Det er ingen tvil om røttene, countryfølelsen er der nesten hele veien gjennom konserten og selv om det er pønkete er annerledesheten krydderet og ikke maten. Vi får nok av «straight» Country sound, såre ballader med de riktige klisjeene og gode fortellinger med de obligatoriske «one liners».
Konsertlokalene på Buckleys er velegnete for denne typen konserter, selv om utsikten til scenen kunne vært litt bedre, men den praktiske gjennomføringen og lydkvaliteten var som vanlig meget god.
Det er naturligvis mer glatthet og mindre råskap i studioopptakene, men dersom man er interessert i en alternativ, leken tilnærming til den klassiske countryen og en rehabilitering av den nye countryen, var konserten på Buckleys vel verdt besøket og denne anmelderen kommer til å følge med på disse gutta i fremtiden.
* Flere bilder finnes på: http://www.flickr.com/
Anmeldt av Bent Schrader – Foto av Johannes Andersen
