Hellbillies på Rockefeller lørdag 30. november 2013
Da Hellbillies inntar scenen på Rockefeller på lørdag 30. november for andre dag på rad, er det for å fremføre ekstrakonsert for de håpefulle som ikke fikk billett til fredagen. Med seg har de den legendariske felespilleren Rob Hajacos, som har spilt på nærmest alt av Garth Brooks sine utgivelser, samt samarbeidet med navn som George Jones, Tanya Tucker, Taylor Swift og mange andre.
Som oppvarming har Hellbillies gitt stafettpinnen til Torgeir Waldemar. Waldemar er foreløpig relativt ukjent, men hans såre og rendyrkede countrysound har imponert en rekke kritikere og bransjefolk. Det første man tenker på er kanskje Townes van Zandt og når banjoen etter hvert kommer frem og han får selskap på scenen til et par Emmy og Gramaktige duetter er det stemningsfyllt og publikum begynner å høre mer etter. Det er vanskelig å si mye om Waldemar basert på den lille knippen med låter som vi får. Engelsken er ikke helt på plass og lyden innledningsvis var litt rufsete, men det gjorde ikke så mye, «rufsete» kler Waldemar og man ser frem til et bredere låtgrunnlag fra ham.
Hellbillies åpner konserten med den melodiske og mørke låta «Den redde», og mens Aslag synger «no vakne nattedyr..» står det mange ulver foran scenen på Rockefeller spent på hva kvelden vil bringe. Men det er ingen offerlam som stikker seg frem på scenen i kveld. Her kommer drøye 20 års erfaring til sin rett. Det er stilsikkert, fantastisk lyd og lys – og proft helt ut til siste låt.
Stemningen i begynnelsen av konserten holdes på et noenlunde rolig plan med låtene «Råka tå ei pil» og «Sju» begge fra 2004 albumet «Niende», før vi reiser nærmere samtiden og serveres en del låter fra albumene «Tretten» og «Leite etter lykka» så som balladen «Du er den». Den klassiske countryrocklåta «Reise i lag med deg». Låtene «Leita natt og dag» og «Det ingen andre ser» der den velkjente følelsen som skandinavisk kvalitetsrock gir kommer frem.
Etter hitten «Mørkemann» fra albumet «Spissrotgang» (2007) blir konserten enda mer retrospektiv og de fem siste låtene er alle velkjente og fra 90 tallet. Og publikum elsker det, noe de demonstrerer ved danse- og allsangferdighetene på låter som «Lakafant», «Det finaste eg veit» og «Ei krasafaren steinbu».
Turnéen er den siste til bandmedlem Arne Moslåtten, som har skrevet mange av de saftige tekstene på hallingdialekt, noe han angivelig skal fortsette med selv om turnélivet er over for hans del. Og la oss håpe det, for selv om Hellbillies leverer stilsikker countryrock er tekstenes publikumsappell sentral og Moslåttens lyriske tekster gir et innblikk i bygdeliv og stemninger, noe selv den mest urbane rocker kjenner igjen, eller ønsker med ironisk distanse at han kunne kjenne igjen. At Moslåtten vil bli savnet som en klippe i bandet var tydelig å høre fra de begeistrede ropene fra publikum.
Som ekstranummer fremfører bandet to låter fra albumet «Urban Twang». «Eg glømar deg aldri» og til slutt setter «Røta» punktum og mens Aslag synger » det går en veg mellom fortid og framtid – ikkji heft meg med møl», forstår man at sirklene er sluttet. Vi har sett tilbake, men det kommer heldigvis mer å se frem til.
Stemmen til Aslag Haugen har ekte countrypreg. Han spenner mellom den klassiske mørke countryvokalen med rufsete bålknitring i bassen som kommer til sin rette på låter som «Sju». På den annen side leverer han, år det passer seg, et langt mer rocka «sound», tøft men uanstrengt.
Broren Lars Håvard er slettes ikke verst i halsfløyta heller og det låter knallbra når han overtar vokalen på låta «Leita natt og dag», men Lars briljerer nok mest på gitar og bandet tar seg tid, opptil flere ganger, å kjøre solopartier der gutta slår seg løs, særlig under låter som «Eg æ på gang», og «Lakafant». Og når klassikeren «Ei krasafaren steinbu» fremføres, får vi en liten duell med Lars på gitar og Rob Hajacos på fele.
At bandet kjører en del solopartier og har et avslappet spillerom live gir konserten et løft, det er tøft, det bringer nye perspektiver til låtene og ikke minst engasjerer publikum.
Hellbillies leverer på alle måter. Det er knallbra. Bandets liveopptreden befester deres posisjon som en institusjon i norsk musikkliv. Det er strøkent. Kanskje litt for perfekt. Det er nok annerledes å gå på konsert med Hellbillies på Ål i Hallingdal .Foran et litt tamt Oslopublikum, kan de nok med fordel slå seg enda litt mer løs for å bringe låvedans stemninga til byen.
Anmeldt av Bent Schrader – Alle foto av Johannes Andersen
** Se flere bilder fra konserten på http://www.flickr.com/
